Administrerende direktørs beretning

I 1850 forlot den unge Lester Allen Pelton hjemmet sitt i Ohio og satte kursen mot vest. Gullrushet i California lokket tusenvis, men Pelton valgte en annen levevei. I stedet for å stirre i en panne med grus i håp om å få øye på en solglinsende nugget, livnærte han seg som snekker. Strakk pengene dårlig til, fisket han i Sacramento River.

Pelton dro sikkert opp en hel del fisk, men brukte nok brorparten av tiden langs elvebredden til å gruble over de primitive turbinhjulene som ble satt opp i bekker og elver for å drive maskinene og produsere elektrisitet.

Det måtte være mulig å utnytte vannkraften bedre?

To tiår senere hadde Pelton kommet frem til en innovasjon som var en videreutvikling av vannhjulet. En Peltonturbin, en smart innretning med en rekke stålformete skovler formet som gigantiske skåler, og som vannstrålen havner i. Og som var så effektiv som verden aldri før hadde sett.

Innovasjonen hans skulle få store ringvirkninger også her hjemme. Legger du våre naturgitte fortrinn med høye fjell og mye nedbør sammen med nyskapningen fra gullgravingen i California, ble resultatet større enn summen av delene. Et regnestykke som i praksis er 1 + 1 = 3.

Det er nettopp våre vannkraftverk som snart i et halvannet århundre har vært en sentral energikilde, og som har drevet utviklingen, gitt oss strømmen vi alle bruker og nyter godt av, og skapt fordeler for vår industri og vårt næringsliv som vi er så stolte av. Og ikke minst; som har gitt oss en grobunn for velstanden mange kan misunne oss.

Vårt første vannkraftverk ble reist på nikkelverket i Hamn på Senja i 1882. Siden dukket det jevnlig opp vannkraftverk i bunnen av daler i årene fremover og inn i det neste århundret. Ikke kun med Pelton-turbiner installert, men også med norskutviklede varianter som blant annet var smidd sammen av arbeiderne i Kværner. Selv en verdenskrig, en epidemi og stagnasjon satte ikke en stopper for vår vilje til å investere i den nye teknologien. Eller kanskje var det nettopp derfor? At vi visste at det var en forbindelse mellom landets sikkerhet og tilgangen på nok energi?

Nå, et halvannet århundre senere, kommer nesten 90 prosent av strømmen vår fra vannkraft. Den er ren og fornybar, men har samtidig andre konsekvenser. Utbygging av vassdrag skaper debatt, og vi kan ikke fortsette å bygge ut for enhver pris.

Det siste halve århundret har vi også hatt oljen, vårt sorte gull. Det er vanskelig å overdrive fossilens betydning for oss mennesker. Det tar liten plass, er lett å frakte og lagre, men er kanskje mest av alt en svært billig kilde til energi. Det er tilgangen på billig fossilt drivstoff som langt på vei har gitt oss den eksplosive veksten i velstanden.

Men fossile verdikjeder har en bakside som vi kjenner til.

Sokkeldirektoratet har tegnet opp tre mulige scenarioer for produksjonen frem mot 2050. Hvordan utfasingen skjer, kommer an på en hel del faktorer. Estimatene forteller oss at hvis leteaktiviteten er høy og gir flere og store funn, blant annet i Barentshavet, vil produksjonen holde seg høy i ti-femten år til før det gradvis halveres mot 2050. Stopper letingen og få funn bygges ut, faller produksjonen raskt og er nær null om 25 år.

Det er mye vi ennå ikke vet, men også mye vi vet. Å fortsatt satse på fossilt, vil før eller siden bli ulønnsomt. Vi må tenke nytt. Vi må omstille oss.

Hvor mye mer strøm vi trenger i fremtiden, er usikkert. Ifølge NVE vil strømforbruket vokse med 35-40 prosent i 2050. Statnett anslår ut fra sitt basisscenario at økningen er på over femti prosent, sammenlignet med 2022.

Uten ny kraftutbygging risikerer vi et kraftunderskudd, høyere strømpriser og økt importavhengighet, noe som også kan bremse grønn industri.

Midt i dette befinner vi oss i en urolig verden.

Jeg kan forstå at en kan tvile på om det er lurt å omstille oss nå, særlig når vi har så mye annet å forholde oss til og kanskje heller ikke ser effekten av klimatiltakene her og nå. Det er vel derfor folk spør seg om vi rett og slett kaster vekk penger hvis vi satser på grønn omstilling.

Historien forteller oss at det heller er motsatt.

Nobelprisen i økonomi ble gitt til Joel Mokyr, Philippe Aghion og Peter Howitt. De tre har undersøkt hva som driver økonomisk vekst og velstand over tid. I dag tar kanskje de fleste verdiskapning for gitt, men en jevn vekst er ingen selvfølge. Trekker vi de lange linjene gjennom historien, har stagnasjon vært det mest vanlige. Hvis vi ser på de to siste århundrene, har vår økte velstand i stor grad kommet gjennom en jevn strøm av nye ideer og teknologier. Det er med andre ord innovasjon som skaper vekst, mer enn økt kapital og arbeidskraft.

Økonomene mener nyvinningene før eller siden vil fortrenge utdaterte løsninger. Det skjer en «kreativ ødeleggelse», fordi de nye teknologiene rett og slett er bedre. Men denne utvelgelsen skjer ikke av seg selv. De som har de utdaterte løsningene, vil holde på sitt og stå i veien for nykommerne.

For å få fart på omstillingen, må fellesskapet legge til rette for innovasjon og omstilling, konkluderer de prisbelønte økonomene. Ikke bare ved å gi støtte i en sårbar og vanskelig fase, men også ved å dele kunnskap. Det skaper en kultur for endring, fordi vi ikke bare vet at noe virker, men også hvorfor. Et åpent samfunn og deling av det vi vet og kan har ikke kun historisk vært nøkkelen til at innovasjoner kan avløse hverandre. Teknologiutvikling og økt kunnskap er det som bringer oss fremover også i dag, mener de prisbelønte økonomene.

Omstilling handler i bunn og grunn om å investere. I fremtiden vår. Det motsatte av å kaste vekk penger.

John Lennon, han i Beatles, skal ha sagt at livet er det som skjer når du planlegger noe helt annet. Jeg tror han har rett. Livet har sine vendepunkt, sine uventede svinger. En av mine store omveltninger, inntraff for 18 år siden. Jeg husker hver detalj idet telefonen ringte, de ordene som ble sagt, hvordan de ble uttalt: Også at jeg kjørte bil da det ringte, og kikket raskt i bakspeilet på ungene, på hvordan de på hver sin måte spisset ørene fordi de kunne høre på stemmen min at dette ikke var en helt vanlig samtale - om jeg kunne begynne i Enova.

Lykken som traff meg da, det lykkeatomet. Min indre jubel som oppsto og som sprengte i meg, ut av meg og som ungene i baksetet forsto uten helt å skjønne det, var ledsaget av en annen og like overveldende følelse: Alvoret og ansvaret. Den følelsen av å kaste seg ut på dypt vann uten å være helt sikker på om jeg kunne svømme.

Enova fyller 25 år, og jeg kjenner på de samme følelsene av glede og samtidig på den ansvarsfølelsen som kommer med å lede statsforetaket i en tid som er avgjørende for Norge.

Den sikreste måten å få rett om fremtiden, er å være med på å skape den. Enova er til fordi omstilling er vanskelig og har høy risiko. Hadde det vært enkelt, ville vi ikke eksistert. Vi gjør det vi kan for å hjelpe til med å få fart på den nødvendige omstillingen vi nå står midt i. For det har skjedd og skjer en hel del, både med og uten vår hjelp: De knøttsmå elbilene som i begynnelsen noen bare lo av, andre var dypt fascinert av, er blitt dagligdags og det er tett mellom ladestasjonene. Det ruller stadig flere elektriske lastebiler på våre veier. Flere anleggsmaskiner går på strøm. På sjøen er ferger og andre fartøy stadig oftere elektriske, og de som må gå lengre, veier mye mer, har tung last, kan prøve ut utslippsfri ammoniakk eller hydrogen. Industrien, som vi er avhengig av fordi de også produserer produkter som trengs til det grønne skiftet, kutter utslipp og blir stadig mer effektive. Vi lever smartere ved hjelp av smartere teknologi. Bygninger deler strømmen mellom seg. Husene vi bor i og kontorene vi jobber i sløser stadig mindre strøm. Vi fyrer ikke lengre like mye til kråkene. Vi bruker fjernvarme. Og vi henter inn vind fra havet Der blåser det mye og jevnt. Det skal vi være veldig glade for.

Det er mye vi alle har fått til sammen, men det er fortsatt en vei å gå. I 2025 fikk Enova en ny styringsavtale, og vi har gjennom året jobbet med å skape og spre enda mer av kunnskapen vår. Til neste år vil vi i tillegg til årsrapporten, komme med en ny type rapport. Der vil vi dele innsikt og fortelle om hvordan den nødvendige omstillingen vi nå står midt i vil gå fremover.

Dette blir mitt siste år i Enova. Jeg har gledet meg til flere tusen arbeidsdager sammen med gode kolleger, og er stolt over å ha vært en del av dette laget og alt det som er oppnådd. Jeg er også dypt imponert over de mennesker og selskaper som går foran og våger å investere i omstilling, og som er med å skape et velfungerende samfunn med minst mulig utslipp. Politikere som både her hjemme og i verden som tenker langsiktig i en tid som mange opplever som krevende. Det krever sin ryggrad.

Det gir håp. Fordi det er håp.

Globalt investeres det dobbelt så mye i fornybar som i fossil energi, ifølge IEAs rapport World Energy Investment 2025. Det betyr at to tredeler av alle investeringer i energi er fornybare mot rundt en tredel fossil. For ti år siden var situasjonen motsatt.

Men: Innovasjon alene er jo ikke nok for å dytte verden videre. Oppfinnelser må kunne brukes av flere. Da må mennesker snakke sammen, og lære av hverandre. Så må det satses og tas sjanser. Den klassiske prøvingen og feilingen – eller optimaliseringen – om du vil. Slik som Pelton-turbinen i sin tid. En innovasjon som fortsatt brukes i norske vannkraftverk.

Jeg håper og tror at den pionerånden vi har høstet fruktene av vil fortsette. Det krever at felleskapet gjør kloke og fornuftige valg. Ikke bare med tanke på dagen i dag, men også på morgendagen. For omstilling skjer hele tiden. Det er ingen vei utenom enn i å investere i den.

Jeg håper også at vi gjør dette sammen, gjør det til et felles prosjekt. At vi deler det vi vet med andre, og er åpne med hverandre, uansett ståsted og interesser.

For fremtiden bygger vi sammen.